Hvem var William Travilla, Marilyn Monroes kostymedesigner?

For nøyaktig hundre år siden, 1. juni 1926, ble Norma Jeane Mortenson født i Los Angeles. Navnet hun skulle bli udødelig under som sexsymbol, modell, skuespiller og sanger, valgte hun selv på sin trettiårsdag. Marilyn Monroe døpte seg selv til et ikon, men for garderoben sin trengte hun William Travilla. Hva var kostymedesignerens bidrag til merkevaren Monroe?

Naturtalent

William Travilla (1920–1990) vokste opp i Los Angeles, akkurat som Monroe, men uten barnehjem og fosterfamilier. «Billy» viste så stort talent som åtteåring at han ble tatt opp ved den prestisjetunge privatskolen Chouinard School of Art. Som tenåring tjente han ekstra penger ved å selge skisser av showgirls i burleskklubber for tre dollar stykket. Kroppene deres, og hvordan de beveget seg, fascinerte ham.

Etter en periode med studier og omfattende reising, ga han seg hen til talentet sitt. I 1949 vant han sin eneste Oscar for beste kostymedesign. Sammen med to kolleger sto han for de historiske herreklærne i den spanske romantiske filmen The Adventures of Don Juan.

Likevel lå hans sanne kall i å forme den kvinnelige figuren, helst med teatralske kostymer. Ved å kle opp skuespillere som Sonja Henie, Ann Sheridan og Jean Peters, sirkulerte navnet hans i åsene i Beverly Hills. Fra da av var han bare «Travilla». Monroe ble hans viktigste muse.

Travilla elsket glamouren i selve klærne, men var mindre begeistret for miljøet rundt. Han var også en praktisk anlagt person. Som student hjalp han faren sin med jobber i dekkselskapet hans. Han foretrakk å unnslippe Hollywood-miljøet, noen ganger i flere måneder, for å søke tilflukt i en fremmed kultur, som en stamme i Afrika eller Sør-Amerika. Denne jordnære naturen gjenspeiles i den solide konstruksjonen av kostymene hans.

I 1957 forlot Travilla filmstudioene for å etablere sitt eget motehus, også kalt «Travilla». På slutten av syttitallet beveget han seg over til TV i de amerikanske dramaserienes storhetstid. Etter hans død i 1990 holdt forretningspartnere den nå populære kleslinjen aktiv. Merket ble solgt i luksusvarehus som Saks Fifth Avenue frem til 2002.

Travilla møter Monroe

I 1950, da Monroe fortsatt var en relativt ukjent skuespiller, lånte hun Travillas prøverom. Han var da under kontrakt med Twentieth Century Fox. Et av de mest fruktbare kreative samarbeidene i Hollywood vokste ut av dette flyktige møtet. Monroe ble en god venn, og for en kort periode også en elsker. Hun skal ha sendt ham en nakenkalender, signert med ordene: «Kjære Billy, vær så snill å kle meg for alltid. Jeg elsker deg, Marilyn.»

Åtte filmer

Monroe og Travilla samarbeidet deretter på åtte spillefilmer: Don't Bother to Knock (1952, sort cocktailkjole); Monkey Business (1952, midikjole i silke); Gentlemen Prefer Blondes (1953, den ikoniske gullfargede halterneck-kjolen og den rosa satengkjolen); How to Marry a Millionaire (1953, aftenkjoler i blonder og sateng); River of No Return (1954, rød showgirl-kjole); There's No Business Like Show Business (1954, transparente og champagnefargede kjoler); The Seven Year Itch (1955, den verdensberømte hvite, plisserte «subway dress»); og Bus Stop (1956, grønn-og-sort showgirl-bystierkjole).

Under tilsynelatende enkle klær bygget Travilla strukturer med korsetter, spiler, vattering og metalltråd for å fremheve Monroes timeglassfigur. Slik unngikk han eksplisitt nakenhet, da det fjerner spenningen. Han mente illusjonen var mektigere. Der hadde han rett.

Monroe var heller ikke overfladisk på innsiden. Rollene som blondine, eller dukke, ble for det meste påtvunget henne av Twentieth Century Fox. Selv den sensuelle stemmen hennes var tillært, en teknikk for å skjule stammingen. Travilla kjente den ettertenksomme kvinnen bak den offentlige «bombshell»-personaen. Med sine gjennomtenkte, suggestive design ga han et stille bidrag til hennes stjernestatus.

Kjoler som skrev historie

Travillas mest berømte kreasjon er den hvite «subway dress» fra den berømte nattscenen i The Seven Year Itch, som blåser opp over en rist og udødeliggjør Monroes offentlige image. Til stoffet valgte han elfenbenshvit celluloseacetat-crepe. Han foretrakk naturlige stoffer som silke, men en syntetisk komponent var nødvendig for å oppnå solstråleplisseringen. For å få til dette mesterstykket, stolte ikke Travilla på lokale syersker, men sendte stoffet til Antonini-søstrene i Roma. De la plisseringene for hånd. Kjolen ble auksjonert bort i 2011 for 4,6 millioner dollar.

To år tidligere hadde Travilla allerede vist hvor godt han jobbet under press med den rosa aftenkjolen i Gentlemen Prefer Blondes (1953). Til nummeret «Diamonds Are a Girl's Best Friend» hadde han opprinnelig designet en avslørende netting-bodysuit. Studiosjefen syntes det var en utmerket idé helt til Monroes nakenbilder dukket opp, med alle konsekvensene det medførte. Han fikk 48 timer på seg til å skape et mer anstendig alternativ. Travilla sydde en stroppeløs, «shocking pink» silkekjole på rekordtid, forsterket på innsiden med filt. Den store sløyfen på ryggen er ikke bare festet med nåler, men er festet til toppen av overdelen med en intrikat plissering.