Produsenter, stater eller algoritmer: Hvem vil dominere tekstilindustrien i 2040?

Med støtte fra den internasjonale organisasjonen Forum for the Future lanserte H&M Foundation den 11. november en fremtidsstudie som beskriver fire mulige scenarioer for tekstilindustrien i 2040. Med et B2B-fokus har dokumentet som mål å gi toppledere i tekstilsektoren «et praktisk verktøy for å teste strategiene sine opp mot ulike mulige fremtider», og dermed hjelpe dem med å «ta bedre informerte beslutninger på veien mot en rettferdig omstilling for å nå klimamål som netto nullutslipp».

Dokumentet, som har tittelen Textile Futures 2040 og er på i underkant av 50 sider, skisserer scenarioer basert på allerede observerbare trender og signaler. Ingen av disse ulike scenarioene for 2040 er «utelukkende positive eller negative», presiserer rapporten, og de «utgjør heller ikke spådommer som har til hensikt å gi en nøyaktig beskrivelse av hvordan tekstilindustrien vil se ut i fremtiden». Verdien av rapporten ligger snarere i en helhetlig tilnærming som lar interessenter se for seg hva fremtiden kan bringe for tekstilsektoren.

I en uttalelse forklarer Anna Gedda, administrerende direktør i H&M Foundation: «Ingen vet hvordan tekstilindustrien vil se ut i 2040, men beslutningene som tas i dag, vil være med på å forme den. Vi støttet initiativet Textile Futures 2040 for å hjelpe bransjeaktører med å utfordre sine forutinntatte holdninger og ta mer informerte valg på veien mot netto nullutslipp.»

Metode basert på arketyper

Undersøkelsen ble gjennomført i løpet av 2026. Den er basert på syv ekspertintervjuer, syv fokusgrupper som dekker Europa, Amerika og Asia, samt tre test-workshops. Mer enn 60 interessenter deltok, inkludert globale og lokale merkevarer, produsenter, fagforeninger og forkjempere for arbeidstakerrettigheter. Fremtidsforskere, designere, stiftelser, akademikere og studenter bidro også.

Hvert scenario kombinerer flere parametere: formålet med det økonomiske systemet, produksjonsgeografi, graden av automatisering, forbruksmønstre, tilnærmingen til sirkularitet, overvåking, forholdet til naturen og kulturell utvikling. Hvert fremtidsbilde blir deretter vurdert etter fire kriterier: tempoet i avkarboniseringen, graden av klimatilpasning, maktfordeling og sosial rettferdighet.

Det er imidlertid noen begrensninger, ettersom forskningen primært fokuserte på produksjonsknutepunkter i Sør-, Øst- og Sørøst-Asia, i tillegg til europeiske merkevarer og produsenter. Videre erkjenner forfatterne at de «ikke har hatt mulighet til å representere perspektivene til de mest marginaliserte og sårbare gruppene».

«New Age Corporate Empire»: Produsentene får overtaket

I dette første fremtidsbildet styrer store selskaper økonomier på størrelse med land som India, Brasil eller Tyskland. Handelen forblir globalisert. I tekstilsektoren dominerer produsentene verdikjeden gjennom sin kontroll over materialer, teknologi og arbeidskraft. De kjøper opp mindre fabrikker og oppstartsbedrifter, og selger direkte til forbruker (DTC) via integrerte plattformer. Forhandlere beholder sin innflytelse i Europa og Nord-Amerika, men fungerer hovedsakelig som kuratorer.

Vannfri farging, fiberresirkulering og produksjon på bestilling (on-demand) har blitt utbredt. Vannforbruket har gått ned, mens energibruken har økt. For flertallet av forbrukerne blir fysiske klær funksjonelle og slitesterke. Stilistiske uttrykk blir virtuelle, og oppleves gjennom smartbriller eller linser utstyrt med kunstig intelligens. Rapporten illustrerer dette konseptet med et fiktivt plagg, «Adrishya-kurtaen»: en tunika av resirkulerte fibre som regulerer temperaturen og fungerer som et lerret for virtuelle plagg som selges via abonnement. Avkarboniseringen går kun fremover når den tjener lønnsomheten. Automatisering har gjort fabrikkarbeidernes situasjon mer usikker, og bare et mindretall av ansvarlige selskaper opprettholder faste ansettelser og sosiale goder.

«Power Shift»: Markedet vender seg mot Asia

Det andre scenarioet plasserer Kina, India, Vietnam og Indonesia i sentrum av verdensøkonomien. Myndighetene ser på mote både som en økonomisk drivkraft og som et virkemiddel for myk makt (soft power). Produsenter etablerer egne merkevarer, samtidig som enkelte vestlige merker kjøpes opp og reposisjoneres for å passe smaken til asiatiske forbrukere. Markedet fragmenteres i et mangfold av merker rettet mot subkulturer, der influensere driver trendene i større grad enn merkevarene selv. Vestlige merkeklær oppfattes nå som utdaterte og av lavere kvalitet.

Automatisert hurtigmote (fast fashion) består, samtidig som håndverk får betydelig økt verdi. Fagforeninger står sterkere, og jobber i sektoren blir godt betalt. Stater finansierer avkarbonisering i stor skala, men prisen er at produsentene blir mer avhengige av myndighetene. I fortellingen som ledsager scenarioet, må en vietnamesisk fabrikkdirektør velge mellom en bot og et omstillingslån som pålegger ham å ha en observatør fra departementet i styret. Naturen blir på sin side ofret til fordel for demninger, gruvekonsesjoner og datasentre.

«Global Storms, Local Shields»: Leverandørkjedene fragmenteres

I det tredje scenarioet klarer ikke de globale leverandørkjedene å stå imot klimapress og proteksjonisme. To trender dominerer: tilbakeflytting (reshoring) av storskalaproduksjon og investeringer i småskala, håndverksmessig produksjon. Kostnader knyttet til nærområdeproduksjon (nearshoring) gjør hurtigmote uoverkommelig dyrt. Stigende priser på fossilt brensel reduserer bruken av petrokjemisk baserte fibre til fordel for lokale ressurser som tremasse, bambus og tekstil-til-tekstil-resirkulering.

Den forventede automatiseringen har uteblitt på grunn av mangel på tilgjengelig energi og råvarer. Sirkulærøkonomien blir den viktigste vekstmotoren og skaper mange arbeidsplasser innen materialgjenvinning, selv om ikke alle disse er like trygge eller godt betalt. Yrker innen reparasjon og oppsirkulering (upcycling) er imidlertid svært ettertraktet, særlig blant unge. Merkevarer satser på bruktmote, returordninger og reparasjonstjenester. Blant signalene som allerede er synlige i dag, trekker rapporten frem reparasjonsbonusen som er innført for klær og sko i Frankrike.

«New Noosphere»: Algoritmene bestemmer

Det fjerde scenarioet overlater den økonomiske styringen til KI-agenter som eies av selskaper, men som er programmert av stater. Produsenter eksisterer fortsatt juridisk sett, men strategiske beslutninger er utenfor deres kontroll. Volumer, materialer og til og med produktspesifikasjoner fastsettes av algoritmer basert på planetens tålegrenser. Fabrikker drives nesten helt uten ansatte, drevet av ren elektrisitet som har blitt tilnærmet gratis. Lønnskostnader rettferdiggjør derfor ikke lenger utflagging (offshoring), og produksjonen etableres nær råvarene og markedene. For økonomier som er avhengige av konfeksjonsindustri, er omveltningen enorm.

Jomfruelige fibre rasjoneres, og fiber-til-fiber-resirkulering blir den primære materialkilden, supplert med biomaterialer som mysel eller cellulosefibre. Kolleksjonene inneholder langt færre modeller, og sesongvariasjonene avtar. En universell borgerlønn kompenserer for bortfallet av industriarbeidsplasser, men fagforeningene har mistet sin innflytelse, og de algoritmiske beslutningene forblir ugjennomsiktige.

Felles lærdommer

En sammenligning av de fire scenarioene avslører flere fellestrekk:

• Merkevarenes posisjon svekkes i tre av de fire fremtidsbildene, til fordel for produsenter, stater eller algoritmer.
• Sirkularitet er til stede overalt, om enn i svært ulike former: industriell resirkulering, lokal reparasjon eller regenerering.
• Hurtigmote overlever kun i scenarioet «Power Shift».
• Til slutt er det ingen av disse utviklingsbanene som garanterer både rask avkarbonisering og en rettferdig omstilling for arbeiderne.