Fairtrades tekstilstandard gjelder fra september kun for syfabrikker

Fairtrade har fundamentalt revidert sin tekstilstandard. Den nye versjonen trer i kraft tirsdag 1. september og vil kun gjelde for det siste leddet i klesproduksjonen.

I stedet for å dekke hele leverandørkjeden, fra bomullsfrø til ferdig plagg, vil standarden heretter utelukkende omfatte såkalte Tier 1-fabrikker – det vil si syfabrikkene der stoff kuttes, sys og ferdigstilles. Her jobber flertallet av tekstilarbeiderne, hovedsakelig kvinner. Fairtrade har identifisert dette leddet som det med størst sosial innvirkning og konsentrerer derfor kravene mot dette nivået, ifølge standarddokumentet som ble publisert 25. mars.

Et eksempel fra den indiske delstaten Tamil Nadu illustrerer størrelsen på lønnsgapet. Ifølge data fra Anker Research Institute er den lovbestemte minstelønnen der på rundt 14 000 rupi, mens en levelønn for en arbeider og hennes familie er på 19 773 rupi. Disse tallene ble presentert av den franske Fairtrade-organisasjonen Max Havelaar France i en pressemelding fredag.

Grunnlønn fra første dag, tillegg fra merkevarene

Nytt er kravet om en minstelønn som sertifiserte fabrikker må betale alle ansatte fra sertifiseringsdagen. Denne Fairtrade-grunnlønnen for tekstiler utgjør 55 prosent av den regionalt gjeldende levelønnen, i henhold til beregningene fra Global Living Wage Coalition, eller ti prosent over den lovbestemte minstelønnen, avhengig av hvilket beløp som er høyest. Kun grunnlønn og dyrtidstillegg medregnes, ikke andre tillegg eller naturalytelser. Kravet gjelder selv om bare en del av produksjonen er Fairtrade-sertifisert.

I tillegg må merkevarene betale et lønnstillegg, kalt Living Wage Differential. Dette beregnes via en Fairtrade-kalkulator som en prosentandel av vareprisen som merkevaren betaler fabrikken for et plagg, og legges til denne prisen. Fabrikken distribuerer pengene halvårlig i kontanter til alle ansatte, proporsjonalt med antall arbeidede dager. Ansvaret for høyere lønninger ligger dermed ikke lenger utelukkende hos fabrikken.

Samtidig fjernes fristen for å innføre levelønn. Den tidligere standarden forpliktet sertifiserte bedrifter til å betale levelønn innen seks år etter sertifisering, og krevde en tidsplan avtalt med fagforeningen. Et slikt krav er ikke lenger inkludert i den nye versjonen. Dette erstattes av grunnlønnen, tillegget fra merkevarene og et krav om at reallønnen årlig økes minst tilsvarende inflasjonen, og at gapet reduseres gjennom forhandlede trinn.

Merket vil heretter gjelde uten sertifisert leverandørkjede

Betydningen av merket endres også. Tidligere kunne Fairtrade Textile Production-merket kun brukes på produkter der hele leverandørkjeden var sertifisert i henhold til tekstilstandarden, fra egrenering, spinning og veving til sying. Fremover er det tilstrekkelig med sertifisering av syfabrikken. Ifølge Max Havelaar France har bedrifter tre alternativer: Bomullsmerket garanterer for råvaren, tekstilmerket for produksjon i en sertifisert syfabrikk, og et kombinert merke viser begge deler. For tidligere ledd i kjeden gjelder minstekrav gjennom anerkjente sosiale og miljømessige sertifiseringer. Hvis kilden til våtbehandlingen ikke kan navngis og verifiseres, kan stoffet ikke brukes i et plagg med Fairtrade-merket.

Et nytt kapittel om aktsomhetsvurderinger for menneskerettigheter og miljø er lagt til, med 13 krav, inkludert en risikovurdering minst hvert tredje år og en klagemekanisme for ansatte. Mindre fabrikker med færre enn 50 heltidsansatte har mindre omfattende krav å oppfylle. Miljøkapittelet er derimot betydelig kortere. Den tidligere listen over forbudte stoffer i tekstilproduksjon og forbudet mot spesielt farlige metoder som klorbleking eller sandblåsing er ikke lenger en del av standarden. Max Havelaar France beskriver imidlertid revisjonen som en styrking av miljøkriteriene.

Andre endringer gjelder kontrollmekanismene. Den tidligere standarden krevde at klager fra fabrikkene ble videresendt til sertifiseringsorganet og publisert av Fairtrade International i en offentlig liste med dato, klagetype, fabrikk og saksstatus. Det var også krav om lokale klagemeklere fra en fagforening eller menneskerettighetsorganisasjon, som skulle bistå ansatte med å sende inn og avklare klager. Begge disse punktene er fjernet fra den nye standarden. Kravene til arbeidsforhold gjaldt tidligere også eksplisitt for underleverandører. Fremover er det tilstrekkelig med et sosialt sertifikat for disse, for eksempel en revisjon i henhold til Ethical Trading Initiatives grunnkodeks.

Valeria Rodriguez, leder for påvirkningsarbeid hos Max Havelaar France, uttalte ifølge pressemeldingen at omstillingen av tekstilsektoren ikke kan lykkes uten bedriftenes medvirkning. Med videreutviklingen av standarden foreslår organisasjonen en tilnærming der produsenter og merkevarer jobber sammen mot et felles mål: å gjøre det mulig for arbeiderne i syfabrikkene å leve et verdig liv av sitt arbeid.