EUs forbud mot destruksjon er offisielt i kraft: en historisk dag for motebransjen?

Fra 19. juli kan ikke klesmerker lenger brenne eller på annen måte 'destruere' sitt overskuddslager. Dette gjør det mindre attraktivt å bestille i bulk fra fabrikken – altså store bestillinger til lav kostpris. Fremover må innkjøperen betale for det som blir til overs.

'Ban on destruction of unsold goods' – en oversikt

I Europa blir anslagsvis fire til ni prosent av usolgte klær destruert årlig, før de i det hele tatt har blitt brukt. Ifølge EU-data genererer dette svinnet rundt 5,6 millioner tonn CO2-utslipp – omtrent det totale netto-utslippet til Sverige i 2021. Bare i Frankrike blir usolgte non-food-produkter til en verdi av rundt 630 millioner euro ødelagt hvert år, melder The Fashion Law. En betydelig andel stammer fra returer.

For å håndtere problemet ble det i Brussel utviklet et virkemiddel som en del av Ecodesign-forordningen (ESPR): et forbud mot destruksjon av usolgte klær, kles-tilbehør og sko. Fagfolk bruker også begrepet 'ban on destruction of unsold goods'. Medlemslandene bestemmer selv størrelsen på bøtene for overtredelser, og hvem som skal føre tilsyn med håndhevingen (i Nederland er dette for eksempel ILT og NVWA).

Forbudet medfører også en rapporteringsplikt: Fra februar 2027 må store selskaper offentliggjøre, i et standardformat, hvor mange usolgte produkter de kaster og hva som skjer med dem (som resirkulering eller deponering). For mindre bedrifter trer begge forpliktelsene først i kraft i 2030. Foreløpig påvirker endringene derfor kun aktører som Zara eller Shein.

Hva defineres som 'destruksjon'?

Definisjonen av 'destruksjon' i ESPR retter seg mot bunnen av avfallshierarkiet (avfallspyramiden). Det gjelder produkter som med vilje blir deponert, brent eller behandlet for energigjenvinning, etter at de bevisst er klassifisert som avfall.

Hvis et selskap donerer klærne, selger dem brukt (re-use) eller lager noe nytt av dem (upcycling), faller det utenfor forbudet. Til tross for gode sirkulære intensjoner, skaper en slik definisjon også et smutthull i loven. En vanlig kritikk er at store selskaper med solid juridisk ekspertise finner omveier for å eksportere problemet, ved å selge usolgte lagre i stor skala som 'brukte klær' eller 'restpartier' til forhandlere utenfor EU (for eksempel i Vest-Afrika eller Latin-Amerika). På papiret er dette gjenbruk (og dermed lovlig), men i praksis er en enorm andel av disse klærne usalgbare og ender likevel opp på gigantiske tekstilavfallsberg i utlandet. Ikke merkenes problem, for når varene er der, gjelder ikke lenger EU-reglene.

En mulighet for deadstock-tekstiler

Merker og atelierer med eksklusive stoffer ser også på forpliktelsen som en velkommen utfordring til å skape ny mote fra 'deadstock': tekstiler eller hele plagg som blir til overs. Det har lenge vært kjent at denne formen for gjenbruk fører til spennende mote og har en positiv miljøeffekt. Plattformer som Nona Source, lansert av LVMH i 2021 som en del av deres miljøstrategi, kobler designere med 'arkivstoffer' og skinn fra store luksushus til 'konkurransedyktige priser'. Foreløpig er disse materialene kun tilgjengelige i Europa. ESPR kan gi en slik forretningsmodell et løft.

Reaksjoner fra bransjen

ESPR er til syvende og sist ikke bare ment for å gjøre bransjen mer bærekraftig innenfra, men også for å veilede forbrukerne i en lite transparent motebransje. "Loven har en viktig verdi fordi den bevisstgjør både bedrifter og forbrukere om nødvendigheten av å bekjempe svinn", sier Lizbeth Nowé, direktør for den belgiske bransjeorganisasjonen Creamoda.

Hun stiller imidlertid spørsmål ved lovens innvirkning i Benelux. Lokale merker produserer relativt små volumer, og i praksis finner disse plaggene allerede et nytt hjem via salg, markeder, outlets eller oppkjøpere som overtar restlagrene. For disse landene bekrefter loven i stor grad eksisterende praksis, og tvinger selskapene til å føre statistikk over dette.

Nowé påpeker også at det finnes en rekke unntak fra reglene. Usikre produkter, klær som krenker immaterielle rettigheter, for skadede eller forurensede varer, og produkter som etter åtte uker med aktivt salg eller donasjonstilbud fortsatt ikke har funnet en kjøper, kan likevel destrueres. Så lenge et merke kan dokumentere at disse trinnene er fulgt, endres det altså lite.

På den annen side forventer hun at plattformer som Shein, på grunn av de nye tollreglene som pålegger strengere avgifter på pakker til Europa, vil flytte sin forretningsmodell ytterligere mot europeiske lager- og distribusjonssentre. (Se: Enighet oppnådd: EU innfører strengere tollregler for e-handel.) Da er det ikke utenkelig at volumet av usolgte varer innenfor EU også vil øke, og forbudet blir da "svært relevant" for disse aktørene.

Nowé forklarer: "For internasjonale plattformer blir det nå mindre attraktivt å sende varer direkte fra Kina til europeiske forbrukere. Noen aktører vil velge distribusjon fra lagre på EU-territorium, og med det forskyves også risikoen. Selskapene må forutse etterspørselen. Feil i disse prognosene kan føre til større lagre, flere returer og potensielt flere overskudds- eller usolgte varer innenfor EU. Disse produktene på europeisk jord må da få en alternativ skjebne, som videresalg, gjenbruk eller donasjon."

Dette må imidlertid nyanseres. Den juridiske vurderingen avhenger av flere faktorer, som hvem som eier varene, om produktene er brakt inn på EU-markedet, og hvilken part som til slutt bestemmer om varene skal kasseres eller destrueres.

Den tyske bransjeorganisasjonen Gesamtverband textil+mode inntar en skarpere holdning og hevder at det nye tiltaket er virkelighetsfjernt og primært pålegger den nasjonale industrien enda mer meningsløst byråkrati.

Jonas Stracke, leder for sirkulærøkonomi og ressurseffektivitet i organisasjonen, sier: "Ingen tyske eller europeiske produsenter destruerer nye varer uten videre, selv om lovens navn kan gi det inntrykket." Ifølge eksperten har klærne fortsatt en verdi for lokale SMB-er, og overskuddslagre går i praksis til outlets eller veldedige formål. Kun minimale mengder som er ubrukelige på grunn av transportskader (som muggsopp) eller betydelige produksjonsfeil, blir kassert.

Stracke: "For å oppnå økt bærekraft trengs det først og fremst velfungerende innsamlings-, sorterings- og resirkuleringsstrukturer, samt et marked for resirkulerte tekstilfibre. Så lenge disse forutsetningene mangler i EU, forblir destruksjonsforbudet, med alt sitt ekstra administrative byråkrati, kun en papirtiger."

Den tyske organisasjonens største frustrasjon er at europeiske motemerker pålegges ny regulering, samtidig som hundretusenvis av pakker med billig asiatisk ultra-fast-fashion daglig strømmer inn på markedet – riktignok bedre regulert siden forrige måned. Siden disse plattformene ofte mangler et europeisk hovedkontor, er det juridisk utfordrende å håndtere overproduksjonen de forårsaker, mens de billige tekstilene tetter igjen lokale klesinnsamlingscontainere.

I Spania, med motegiganter som Inditex (morselskapet til Zara), er det relativt mange selskaper som omfattes av den første bølgen av lovgivningen. Gema Gómez, visepresident i Asociación de Moda Ética y Sostenible (AMES), mener det blir mye på en gang for disse selskapene: nye krav til økodesign, digitale produktpass, utvidet produsentansvar (UPV), aktsomhetsvurderinger (due diligence), regler mot grønnvasking og for økt transparens.

Til tross for dette presset, ser Gómez at mange SMB-er sitter på gjerdet: "I mange tilfeller venter bedriftene til hele det regulatoriske rammeverket er på plass før de handler." En farlig strategi, advarer hun, fordi regelverket nå har gått fra å være en ren juridisk forpliktelse til å bli en strategisk forretningsmulighet.

Hennes største bekymring er at loven simpelthen flytter problemet. "Allerede i dag ender rundt 80 prosent av Europas eksporterte bruktklær i det globale Sør." Gómez frykter at merker, i mangel på alternativer i Europa, vil sende overskuddslagrene sine over grensen og få dem destruert der.

Hun er kritisk, men håpefull, når det gjelder ESPR: "En reell sirkulærøkonomi måles ikke bare i hvor mange plagg vi klarer å redde, men i hvordan vi kan begrense overproduksjonen i utgangspunktet."

Forbudet mot destruksjon er nedfelt i artikkel 25 i Ecodesign-forordningen.